PRESSE


Utdrag fra anmeldelser av LIV

BA 14. mars 2002

Klassekampen 15. mars 2002

Bergens Tidende 14. mars 2002



Utdrag fra anmeldelser av STUELUFT

Osloposten 1. november 1999

Morgenbladet 5. november 1999

Tilbakemelding fra vårt publikum



Utdrag fra anmeldelser av SPILL STNDBRG

Dagsavisen 17. september 1998

Bergens Tidende 3. oktober 1998

BA 3. oktober 1998

Adresseavisen 23.mars 1999

Aftonbladet, SE 31. august 1999

Dagens Nyheter, SE 31. august 1999

Svenska Dagbladet, SE 30. august 1999






LIV



BA 14. mars 2002 Nils Olav Sæverås; ”På innsiden av en maktesløs sjel”


Et nokså genialt utgangspunkt utvikles til en perle i monologen LIV.


Her trengs ingen fangevoktere for å skape et Kafka-univers, hun [Liv] fremskaffer irrasjonalitet nok på egen hånd.


Det som gjør forestillingen fascinerende er at man kommer på innsiden av jeg- personens maktesløshet, samtidig som det forblir noe stakkarslig over henne, noen ganger på grensen til det komiske. Mens bevisstheten om det forlatte barnet hele tiden gir monologen nerve.


Et ekstremt vrengebilde av den følelsen av å komme til kort, som vi alle fra tid til annen kan ha.


Scenografien er ytterst sparsom, og det fungerer fordi det som presenteres er Livs subjektive opplevelse, og det kan ingen rekvisitter formidle.


opp





Klassekampen 15. mars 2002 Ingvild Bræin; ”Loop med Liv i teatret”


Her er nerver og bunner nok for et helt orkester.


Fosse får stadig mer dybde i sin sparsommelighet med førende teateruttrykk og føling, og det blir godt teater av det.


Det Fosse-repetitive og de brå skiftene i tematikk fins i stort monn også i denne teksten, og får en musikalsk funksjon – men også meningsbærende. Det Pink Floyd-aktige gitarriffet tar opp i seg flere ulike temaer som lever side om side, stadig mer sølete og komplekst, og går i loop, som livs tankeverden.

opp






Bergen Tidende 14. mars 2002 Sissel Hamre Dagsland; ”Fosse-innsikt i jentesinn”


Trine Wiggen tolker et stengt og vanskelig jentesinn fra Jon Fosses roman med hans egne dramatiske grep.


Det blir en stillferdig poesi over den enkle historien om en jente som vakler mellom to livsfaser som leveres med en finstemt innlevelse.

opp















STUELUFT




Osloposten 1. november 1999: terningkast 5 Kjetil Johansen; "Sterke Familiebilder"


Forfriskende montasjeteater om familien.


STUELUFT er enkeltscener fra kjente tekster sakset ut av sin sammenheng og satt opp mot hverandre. Ofte med et uventet resultat. Det beste eksempelet er kanskje Pippi Langstrømpe, som er fremstilt som narkoman. Det gir næring til et helt nytt sett av assosiasjoner enn dem vi er vant til.


Grepet er forfriskende, frigjort og morsomt. Trine Wiggen, Anders T. Andersen og Hauk Heyerdahl deler 25 roller seg imellom og leverer en særdeles velopplagt innsats. Elegant og uanstrengt skifter de rolleskikkelser, som tolkes med stor sikkerhet og nærvær.


Dette er altså lekent og uortodoks teater, men alvoret er ikke tonet mer ned enn at det kommer til sin rett. På godt og ondt er vi et produkt av foreldrene våre. !bang lar oss ikke glemme det.

opp





Morgenbladet 5. november 1999 Grete Indahl; "Dobbeltsidige familieportretter"


Bilder fra kjernefamiliens intime sfære fyller scenerommet med innestengte følelser og drømmer i fjorten tablå. Det etableres stemninger som flyter over i hverandre i en luftig tekstmontasje som etterhvert stinker av svik og brutte løfter. Lettheten i spillet kontrasterer tekstmaterialets tematiske dybde og bretter ut alvoret bak familieidyllen.


Her kombineres klassisk spill med et eksperimentelt formspråk. Man komponerer en forestilling som fungerer uavhengig av tekstbitenes opprinnelse.


Forestillingen eksperimenterer med tilskuernes forventninger til klassikerne og gir skuespillerne handlingsrom til å rekonstruere fiksjonsfigurene. I STUELUFT spiller Trine Wiggen både gutt og mann. Oppsettningens to innleide menn, Hauk Heyerdahl og Anders T. Andersen spiller kvinner og barn. De tre flyter på sin klassiske bakgrunn og skifter mellom fiksjonene uten anstrengelser. De griper stemningen med presis timing og treffer poengene.


Yngvar Julins scenografiske løsning kombinerer minimalisme og funksjonalitet og danner sammen med Ingrid Louise Tønders lysdesign en vakker estetisk ramme rundt fiksjonsrommene.


Anne Regine Klovholt og Trine Wiggen lykkes med både form og innhold i STUELUFT. Formens luftige flyt fremhever det usynliggjorte sviket og forestillingens fragmenterte form utfordrer tilskuernes evne til å gripe øyeblikk og hente frem stemninger uten å henge igjen i handlingen fra foregående sekvens. STUELUFT omfavner barnet og fremhever at teateret er øyeblikkets kunst.

opp




TILBAKEMELDING FRA VÅRT PUBLIKUM


Elever ved Sirdal videregående skole fikk fem-ti minutter til skriftlig tilbakemelding umiddelbart etter en fremføring av STUELUFT i deres kantine 29/11-00 (utdrag):



"Det "erotiske" i stykket gjorde det hele mer interessant og man satt derfor og fulgte godt med i tilfelle det ville komme mer. Derfor kan man si at stykket passet også veldig bra til den aldersgruppen som så på."


"Slik de spilte hver rolle gjorde de også på en bra måte, de viste tydelig om de spilte mann, kvinne eller barn. Det forsto du av hva de sa og gjorde. Slik de forandra og kunne andre dialekter var utrolig. For det kan være ganske vanskelig å få til."


"Mere OK enn vanlig skuespill, det er kjedelig. Dette var mer humoristisk. Skuespillerne var gode til å få frem hva de spilte, og hvem de var, om de var far eller mor, datter eller sønn."


"Ikke overdrevet skuespill, snakket i en behagelig frekvens. Gode skuespillere. Lett forståelig språk. Behagelig lengde, lite gjesp."


"Forresten, den minste av de to mennene, har ikke han spilt en del biroller i noen såpeserier i Norge: De syv søstre eller Offshore????"


"Det var et bra arbeid. MYE HUMOR SLIK AT VI VAR MED HEILE TIDA."


"Jeg ble litt forvirra med en gang, når rollefigurene byttet, men kom fort inn i det. Alle handlet om hvordan foreldra svikta barna, var likegyldige og overså dem. Det var et bra tema å ta opp. Følte jeg fikk litt tanker ut av stykket; foreldra har mye å si for hvordan barnet blir, og de må ta bedre vare på barna."


"Skuespillerne var flinke, de spilte slik at du hele tiden måtte følge med, det var en fascinerende fremstilling."


"Måten de hoppet fra stykke til stykke var veldig original og fikk meg til å følge med. Skuespillerne var dyktige etter min mening, jeg er jo ikke kvalifisert til å kommentere skuespillerne men de virket iallfall dyktige. God bruk av lyd, de skrek ikke så mye."


"Stueluft var en interresant forestilling. Den tok opp et emne som er aktuelt, familieforhold. Lot oss få innsikt i kjente forfatteres syn på dette. Det var en kul og ny måte å vinkle teaterformen på. Det at skuespillet var så minimalistisk - de samme klærne, bare en kasse midt på scenen - gjorde det også ganske moderne og kult. Skuespillerne imponerte også! De var dyktige - fikk det til å virke fengende. En ting som også gjorde det interessant for ungdom var at de vinklet noen av stykkene til nyere tid."


"Det jeg synes var mest positivt med selve fremvisningen var at de ikke stresset for å være morsomme. Overdrev ikke stemmebruk og kroppsspråk! Bra!"


"Etter å ha sett stykket, satt jeg igjen med en følelse av at stykket enda ikke var over. Jeg ville med andre ord ha mere. Mange gode poeng og en ny vri som gjorde det mer interessant enn et vanlig teaterstykke!"

opp





SPILL STNDBRG


Fra Dagsavisen, Oslo 17/9/98 Catrine Paulsen: "Intelektuell lek med Strindberg"


Trine Wiggen har i det hele tatt en fabelaktig distansert, nesten kynisk dimensjon over den doble Alice. For det er fordoblingen eller overskrivingen eller meta-spillet som er kjernen i denne oppsetningen. Dødsdansen blir bokstavelig idet Edgar forlanger «Bojarenes inntogsmarsj» og tripper av gårde i hjelpeløse ballettsprang. Kurt og Alice danser til The Clash i en noe mer oppdatert stemning.


Samspillet mellom Anders T. Andersen, Erik Ulfsby og Trine Wiggen går gjennom hele forestillingen på skinner. Man kan sin Strindberg, på samme måte som man i Strindbergs skuespill kan sin psykiske maktbalanse.


Volden og terroren er tonet kraftig ned. I stedet er Kurt og Edgar vekselvis like forvirrede over sine roller. Bare Alice holder koken, faktisk. Men også hun må gi tapt overfor den endelige dommen: stemmen fra radioteatret (Christian Skolmen) som påpeker at alt bare er bilder.


Scenografien er så enkel som black box-ideen legger opp til, lyssettingen er elegant, særlig når sigarettrøyken blir igjen som et svevende teppe etter verbale utbrudd. Som en del av Kulturrådets Intermezzo-satsing går den ikke lenge, bare lenge nok til at man kan anbefale folk å se den.

opp





Fra Bergens Tidende, Bergen 03/10/98 Sissel Hamre Dagsland "Skarpt ironisk om parforholdets iboende slitasjeproblemer"


!bang serverer en forkortet utgave av Strindbergs "Dødsdansen" som igjen er basert på Durrenmatts "Play Strindberg" og kruttsterkt er det som er igjen. Instruktør Anne Regine Klovholt holder et stramt og drivende tempo i sin regi, og både hun og skuespillerne viser tydelig at det er i institusjonsteaterne de har sin bakgrunn.


opp

Bergensavisen, 03.10.98. Terningkast fem.


opp

Fra Adresseavisa, Trondhjem 23.03.99 Idun Haugan "Ekteskapspakt i helvete"


Teaterprosjektet !bang leverer et drivende hatefullt ekteskapsdrama, iblandet svart humor. Her forenes tradisjon og nyskapning med hell. !bang jobber med mange historiske referanser. Ekteskap er også et velkjent tema i teateret.


"Spill Stindberg" tar utgangspunkt i teaterformen psykologisk realisme, som snor seg som en rød tråd gjennom teaterhistorien fra Ibsen og frem til i dag. Men !bang kopierer ikke, de bringer derimot et friskt pust, eller en isende vind, inn i velkjente rammer. Ekteskapet i stykket er trangere, beskere og mer hatefullt enn i noen av både Strindberg og Ibsens ekteskapsdramaer.


Eks -- skuespilleren Alice (Trine Wiggen) og den militære Edgar (Anders T. Andersen) lever i et forhold hvor avgrunnene åpnet seg for mange herrens år siden og hvor sårene holdes vidåpne med gjevnlig påfyll av edder og galle. Ekteparet bor på en øy, isolert fra omverdenen hvor alle går under fellesbetegnelsen pakk. Denne aftenen strømmer smektende toner fra Doktorens sommerfest inn gjennom vinduet. Dit er ikke de to invitert. Som en befrier fra misstemningen kommer Alices fetter og ekskjæreste Kurt, - og blir tatt imot med åpne fangarmer. Han blir rått brukt som en nyttig brikke i ektefellenes kamp om makt og medlidenhet, om skyldfordeling og hevn. I den gjensidige kampen om å bli kvitt hverandre, skinner det imidlertid igjennom en avhengighet spunnet av klebrige edderkopptråder som holder de to sammen. Øyeblikk av ømhet og medlidenhet for hverandre åpner seg også i korte glimt.


Midt i tragedien har !bang puttet inn doser med humor, i replikker og i kroppsspråk. svart, besk humor som river i nesen. Skuespillerne, i god regi av Anne Regine Klovholt, spiller i kjapt tempo. Replikkene hagler, uten at spillet virker oppkavet. Scenografien er uhyre enkel, med få rekvisitter. Musikk brukes som svært direkte virkemidler, uten at det forrykker den rene tekstteaterformen.


De unge skuespillerne holder et sterkt grep om den komprimerte handlingen. Alle tre har bred erfaring fra film og teater. De har institusjonsteatrenes tyngde og faglige dyktighet, samtidig som de representerer noe friskt, frekt og nyskapende. Når Edgar avsluttningsvis tonløst sier "Kanskje vi skal feire bryllupsdagen?" og Alices "Ja" blir hengende i luften, har stykket i løpet av en snau time festet sitt grep om publikum.

opp




Fra Aftonbladet, Stockholm SE 31.08.99 Claes Wahlin "Stryk! Stryk utaf helvete!"

(Tittelen er et sitat fra Strindbergs brev til sin datter Karin Schmirnoff, det var et råd til hennes nyskrevne drama.)


Teatergruppen !bang fra Norge leker på Boulevardteatern med Spill Stndbrg, en lettbent tragedie som utgår fra Dødsdansen. Elegant reduseres Strindbergs ekteskapshelvete til et slags marionettespill som kanskje har mer til felles med middelalderens gjøglende dødsdanser en med Strindbergs alvorlige. Her virker det som om Edgar, Kurt og Alice har løsnet fra sine roller uten å riktig vite om det. Gjennom å stryke utav helvete og med en vakker musikalitet samt utmerkede skuespillerprestasjoner servertes en særlig underholdene time.

opp



Fra Dagens Nyheter, Stockholm SE 31.08.99 Sven Hansell "Respektløse nordmenn gjør dødsdansen kul."


Oppsetningen er akkurat så forkortet, respektløs og minimalistisk som tiden angir. Regissør Anne Regine Klovholt har fjernet seg så langt fra det realistiske programmet som mulig. Det finnes intet tårnrom, intet piano, ingen soldater eller tjenestepiker. Vi ser et draperi og to stoler i et forøvrig tomt scenerom. Det er nutid. Alice (Trine Wiggen) viser bilder med en diasprojektor. The Clash står for dansemusikken.


Det finnes en mangel på mening i Edgar og Alices liv som gjør at de tærer på hverandre. På samme måte som naturalismen er fraværende i oppsetningen er virkelighetsfølelsen fraværende i deres liv. Man formidler et sorgmunter men også meget eksakt bilde på den postmoderne bortkommenhet.

opp




Fra Svenska Dagbladet, Stockholm SE 30.08.99 Lars Ring "Man tar en runde baksnakkelser, hat og hevn."


Spill Stndbrg er en iscenesetting hvor ironien står som tydelig undertekst. Dødsdansen er forvandlet fra ekteskapelig tragedie til samtidskomedie hvor høyt tempo er hovedaksent. Det er morsomt og satirisk.


tilbake