En uhøytidelig turapport

Hva opplever man om man utfordrer seg selv og hiver seg med på "self drive" med Praesto?

Det korteste svaret er: Fryktelig mye moro, et minne for livet og 500-600 bilder (- mest av springbok ;) ).

Forhistorien

Det dukket opp en uforpliktende forespørsel om eventuell interesse for å bli med på en tur til Botswana. Det var snakk om "self drive" og en lengre periode i bushen. Samtalen over kjøkkenbordet begynte med "Ja, noe slikt må vi få vært med på en gang". Etter litt mer prat lot vi hverandre rive mer og mer med, før vi plutselig hadde sendt noen mail frem og tilbake, og brått hadde vi meldt oss på.

En god stund senere hadde vi tatt alle anbefalte vaksiner, pakket så godt som det lot seg gjøre - i henhold til råd fra Praesto, og våre egne tanker om hva man måtte trenge på en slik tur. Med sommerfugler i magen og stjerner i blikket satt vi snart på et fly med kurs for Johannesburg.

Turen

Etter en behagelig flight til Johannesburg, og litt trøbbel med å få fatt i bagasjen, svimet vi, lettere fortumlet, ut i ankomsthallen. Der ble vi møtt av en blid brite (Glen fra Praesto), som raskt ga oss beredskapsplanen for turen, samt en god porsjon informasjon om Sør-Afrika, om turen og omtrent alt vi trengte å vite for det neste døgnet som vi skulle tilbringe på egenhånd.

Vi var ganske slitne, og holdt oss på området rundt flyplassen/hotellet. Hotellets restaurant hadde god mat, så det var egentlig liten grunn til å gjøre annet enn å hvile og komme seg til hektene etter flyturen.

Vårt første møte med Forden.

Dagen etter kom en representant fra Avis Safari Rentals og hentet oss i resepsjonen. Vi ble kjørt til Avis Safari Rentals, hvor papirarbeidet ble unnagjort, og snart fikk Team Praestos Toyota LandCruiser selskap av en Ford Ranger Pickup. Bilen som snart skulle være både fremkomstmiddel og hjem i nesten to uker.
Personalet fra Avis ga oss en gjennomgang av bilens MANGE funksjoner og finesser. Her var alt fra dekketøy og bestikk til stoler, bord, taktelt, sengetøy, eksosjekk, gassbluss, dusj(!!!), fryse- og kjøleboks, solvinge, vanntank , grillutstyr og sikkert en god del jeg har glemt.
Glen påpekte et par mangler ved bilen som ble utbedret mens vi ble kurset på kjøretøyet. Så var det å pakke bagasje etter beste evne, før vi ble utstyrt med samband, et klaps på skulderen, "lykke til" og så bar det ut, på feil side av veien ut i den Sørafrikanske trafikken.

Med trygg guiding fra Glen over sambandet gikk det smertefritt å komme seg ut av byen. Det ble et par stopp for å fylle opp bilene med mat og drikke før vi satte kursen mot lodgen hvor vi skulle tilbringe den siste natten i siviliserte omgivelser før vi ble overlatt til oss selv. På turen fikk vi de første glimtene av Afrikansk dyreliv. Både sebraer og diverse hjortedyr ble observert på veien.

Sebe Sebe ligger ved bredden av Limpopo, grenseelven mellom Sør-Afrika og Botswana. Da vi kom var elven nesten tørrlagt, og vi kunne se bavianer og hjortedyr i og ved elveleiet mens vi ventet på at bålet skulle brenne ut, slik at middagen kunne grilles på glørne.
Etter at middagen var fortært ble det noen minutter på terrassen før vi tuslet hver til vårt, nøt en siste dusj med ubegrensede mengder rennende vann før Jon Blund tok oss.

Vårt første nesehorn. En fredelig kar som slappet av i skyggen.

Morgenen etter var alle tidlig oppe. Etter frokost foretok vi noen siste justeringer på kjøretøyene før vi pakket sammen og kjørte de gjenværende kilometerne mot grenseovergangen til Botswana.
Grensepasseringen gikk smertefritt og gjorde alle fordommer og bekymringer til skamme. På begge sider sørget blid og hjelpsom betjening for at vi raskt kom oss videre. Endelig fikk bilene litt grus (og ganske mye eselmøkk) under hjulene.
Dagens mål var Khama Rhino Sanctuary. Ved porten til reservatet kjøpte vi litt ved for å sikre kveldskosen. Deretter satte vi kursen inn mot campen for lunsj. Til vår store overraskelse viste det seg at det var toaletter og dusj like ved campen, og vannpost i campen! Direkte luksuriøst.

Da lunsjen var unnagjort startet turens første game drive.

Kort etter at vi hadde forlatt campen snublet vi over det første neshornet. En fredelig og søvnig kar som var mest opptatt av å slappe av i skyggen. Han ble foreviget i et stort antall bilder. (Og vi, som førstereisfarere, var aldri så lite stolte over å være de som oppdaget ham.)
Vi fortsatte videre, og så giraffer, sebraer, sjakaler, enda flere nesehorn, vortesvin og diverse hjortedyr. Allerede nå rakk vi å bli aldri så lite blaserte.

Sebra, nesehorn, villsvin og springbok ved vannhullet.

Solen sank til slutt over denne dagen også, og vi kjørte tilbake til campen. Vi rigget opp bilene, gjorde opp bål, og grillet for første gang vår egen middag. Solen går tidlig ned i Afrika, og så mette av inntrykk og opplevelser som vi var, så ble det tidlig kveld. Den første av mange ...

Legger man seg tidlig, så våkner man tidlig. Det skulle vise seg at dette ble en gjenganger for turen. Man opplever mye, og når det blir stupmørkt kort etter at solen har gått ned, så tar det ikke lang tid før man ønsker seg et stevnemøte med puta.

Kort etter soloppgang var vi ved porten igjen. Vi handlet litt mer ved, og satte kursen mot turens virkelige mål: Central Kalahari Game Reserve. Gode veier og høye fartsgrenser sørget for at den relativt lange distansen ble unnagjort ganske så effektivt. Et par esel med fullstendig mangel på trafikkvett og overlevelsesinstinkt ga oss et par overraskelser, men etter at man hadde innsett at de langørede dyrene var temmelig ufortsigbare, så lærte man seg å holde god avstand til dyr i veikanten.

Tanking. Det hadde gått med en god del diesel på veien.

Dagens hovedmål var Matswere, porten inn til Central Kalahari Game Reserve (CKGR). Nærmeste tettsted til Matswere var Rakops, men siden Rakops hadde vært rammet av flom for kort tid siden, var det litt usikkert om det var mulig å få fatt i diesel der. Vi tanket derfor opp på siste sikre bensinstasjon, og bare toppet tankene da det viste seg å være diesel i Rakops.

Hele gjengen samlet. (Bildet er brukt med tillatelse av Glen Waldron)

Deretter ble det en liten fotosesjon før vi forlot asfaltert vei, klar for 45 km på ... Uhm ... "Grusvei".

Ankomst ved gaten gikk greit. Praesto hadde ordnet alle formaliteter på forhånd, så det gjensto bare et par minutters papirarbeid før vi ble sluppet inn i reservatet.

Oversikt over rovdyrobservasjoner.

En liten detalj som er verdt å merke seg er rapporteringen av rovdyr ved gaten. Vi tok bilde av denne, i håp om at dette kunne hjelpe oss i fotojakt på rovdyr.

Etter at vi hadde blitt sluppet inn var Peter fra Safaritec behjelpelig med å redusere lufttrykket på alle bilene ned til anbefalt nivå, for å forbedre kjøreegenskapene på bilene under litt vanskelige forhold. Og for de som ikke tror at den slags hjelper - tro om igjen.

Kart over CKGR.

Campen vi skulle overnatte i lå mellom Sunday Pan og Leopard Pan. Turen gikk derfor fra Matswere til Deception Valley, deretter en liten omvei nærmere Leopard Pan før vi snudde sørover mot Campen.

Undertegnede i godt driv. - Fortjente jeg virkelig kallenavnet "Driving miss Daisy"? (Bildet er brukt med tillatelse av Glen Waldron)

Veiene i reservatet var av varierende kvalitet. Sjeldent bedre enn veien inn, og ganske ofte mye verre. Siden det var to biler, og vi passet på å ikke forsere vanskelige partier samtidig - og i tillegg hadde samband, så var vi aldri bekymret, selv om det muligens kunne ha blitt mer enn spennende om den store Toyotaen (som raskt fikk kallenavnene "Big Bertha" og "wombaten" - det siste grunnet ganglaget den hadde som fullastet) hadde kjørt seg skikkelig fast i et gjørmehull.

Rovfugl med en dristig rakker under ...

Ved Deception Valley ble det en liten fotosesjon av skilt, rovfugl og et dristig jordekorn.

På veien mot Leopard Pan fikk vi vår første smak av parkens rike dyreliv. Da vi kom til veikrysset like sør for Leopard Pan mente vi at vi hadde fått nok kjøring for en dag, så i derfor staket vi ut kursen mot campen for å runde av dagen.

Leirliv.

Leiren besto av et åpent område med bålplass, og to "palisader" like ved, for hhv toalett og dusj (her for medbragt vann). Her var det bare å rigge seg til, og nyte leirlivets gleder mens solen tok et afrikansk stup under horisonten. Leirlivets gleder besto stort sett i å rigge opp, nyte kaldt drikke fra kjøleboksen, og deretter grillmiddager av varierende art.

Det var i den første campen vi skulle være flest netter. Første morgen våknet vi igjen tidlig, og bommet på vannhullet som skulle ligge like ved. I stedet ble det en fin game drive rundt Sunday Pan. På returen snublet vi over nevnte vannhull, et par gribber hadde blitt igjen, men de fleste gresseterne hadde trukket seg tilbake. Dog skal det sies at vi fikk se veldig mange dyr på turen rundt Sunday Pan. Fugler, oryx, ørehunder, sjakaler og ikke minst springbukker i hopetall.

Gribber.

De neste dagene ble variasjoner over et opplevelsesrikt tema. Ekspedisjoner i "nærområdene" rundt campen hvor vi bokstavelig talt kjørte gjennom det rike dyrelivet i Afrika. Vi hadde noen hyggelige tyskere i nabocampen som rapporterte at geparder hadde tuslet gjennom nabocampen (uten at vi så snurten av de). Da tyskerne hadde forlatt campen satt vi med leirbålet som eneste lys og hørte løver brumme i nærheten. Det var spennende å legge seg den kvelden.
Dagen etter så vi spor etter en løvinne og to løveunger i campen som tyskerne hadde forlatt, ikke mer enn drøyt hundre meter unna vår camp.

Flaskeforing av Forden.

Vi fant etterhvert ut at Avis kanskje ikke hadde fylt opp vanntankene våre så mye som de burde, så litt tidligere enn ønsket måtte vi en tur til porten for å fylle opp reservene. Vanntrykket var ikke helt optimalt, så den siste bilen (vår) måtte fylles opp med flasker. Peter fra Safaritec stilte opp, servicevennlig som alltid, og tok sin porsjon av vannflaskene.

Tilbake i camp fant vi til vår store overraskelse at noen tyskere hadde kapret leiren vår. Ikke spesielt bra. Det er retningslinjer for hvilke camper man kan bruke til overnatting i CKGR og hvor mange biler som kan benytte en camp samtidig. Det viste seg at tyskerne hadde litt bilproblemer, så etter litt starthjelp fikk de i det minste flyttet seg, slik at vi fikk våre vante leirplasser.
Dagen etter dro vi på vår vanlige morgensafari (etter kaffe og te - var jo en brite på laget må vite), og da vi kom tilbake til campen var tyskerne fortsatt der - og hadde fortsatt bilproblemer. Vel - Praesto og Safaritec stilte opp og fikk dem i gang, etter litt omflytting av batterier.

Starthjelp.

Også var det vel duket for en bekymringsfri tur for resten av safarien eller ...? Nnnnnei.
Kort etter viste det seg at ett av batteriene på Toyotaen hadde et problem. Batteriet som skulle sørge for strøm til kjøleboksen og at campingdelen hadde lys takket for seg. Nuvel. Ikke noe stort problem. Det var kapasitet til frysevarer i Forden, så etter litt omstokking av frysevarer var det problemet løst også.
Men Forden viste seg å være TØRST, og hadde plutselig langt mindre diesel enn planlagt. Dermed ble det en liten ekspedisjon ut av CKGR for å skaffe dinosaurolje til Forden - og når vi først var tilbake i sivilisasjonen så benyttet vi høvet til å sende et livstegn hjem - og bunkre opp litt mer "forfriskninger" i nærmeste bottle shop.
Øl og cider var det ikke noe problem å få tak i. Vann derimot ...
Mens Forden var på dieselekspedisjon svettet de gjenværende medlemmene i leir, bakte brød, og forsøkte etter beste evne å få tiden til å gå.
Det høres kanskje ut som om at ting ble en kjedelig rytme, med å stå opp, ta en game drive, frokost, ny game drive, og så middag, men det er langt fra sannheten. Selv om vi fikk se flere hjortedyr enn hva godt var, så var det alltid noe nytt på hver eneste tur, og ikke minst spenningen ved "hva får vi se i dag - en av de store kattene?".
Etter noen dager ved Sunday Pan var det på tide å forflytte seg til neste leir, som lå i Passage Valley. Vi kunne tatt "transportetappen", men valgte å kjøre nordover og følge "dalen" sørvest mot campen. Vi fant campen, en skokk med jordekorn og jordveps ... Hmmm ... Det var glohett, så det ble en ny game drive, med en runde innom Tau Pan, før vi returnerte til campen. Da hadde heldigvis vepsen absentert seg, men jordekornene var fortsatt på plass, og sørget for kveldsunderholdningen.

Mye bedre enn TV.

... og slik gikk dagene. Det ble en rytme hvor vi våknet tidlig, spiste litt, kjørte rundt og tittet på den varmeste tiden av dagen siden vi nordeuropeere ikke er tilpasset en skyggetemperatur på over 30 grader. Dagen ble begrenset av dagslyset og delt opp av måltidene. I mellom var det Opplevelser i kø.

Dyrenes konge?

Og ja - vi fikk sett løver. Et par ungkarsløver som oppførte seg akkurat sånn som andre ungkarer har en tendens til å gjøre når damene ikke er i nærheten. Ikke mye "dyrenes kongelighet" over disse gutta.

Gribber til tørk.

Grunnet Fordens dieseldranking valgte vi på turens siste kveld å dele oss. Toyotaen forsvant litt videre innover, mens vi tok en kortere runde. Litt spennende å være helt alene på de vide savannene i Afrika uten annet selskap enn "alle dyrene i Afrika".

Men ... det tok ikke lang tid før vi igjen ble innhentet av den vaggende Toyotaen. (Som for øvrig vagget merkbart mindre lettet for noen liter av hhv diesel og vann.) Sammen fikk vi en annen Opplevelse denne siste kvelden; "gribbeting på savannen". Det var slående å se så mange på ett sted. Uvitende om at gribber ikke er i stand til å fly når de er våte, så var det litt av en opplevelse å se dusinvis gribber på savannen med vingene utstrekt til tørking.

Det som nok likevel ble mest tankevekkende på turen var det å virkelig erfare hvor mye tilgangen på vann har å si i et tørt klima. Vi hadde med oss godt med drikkevann på tellbare flasker(selv med restockingsproblemene i Rakops), men mangelen på tankmåler på Forden gjorde oss usikre på vaskevannet. Og sparsomme. For ikke å si gniene.

Etter den mest krevende kjøringen på turen trodde vi at vi var tomme for vann siden krana på Forden bare piplet. Så de selvpålagte vask- og oppvaskrestriksjonene ble enda tyngre. Vi ville ikke "kaste bort" en dag til for å hente vann ...

I etterkant så vi at det i realiteten nok heller var at krana hadde fått seg en smell under kjøringen siden det piplet jevnt og trutt, som om krana hadde gått fra "normal" til "ultrasparekran". Det kunne vi dog ikke vite, så det ble en praktisk innføring i vannsparing - noe helt fremmed for oss i Norge.

Solnedgang.

Men alt godt har en ende... Også dagene våre i CKGR. Det var med en anselig porsjon vemod vi forlot reservatet. Når sant skal sies så var også forventningene store. Det er ikke til å stikke under en stol at lengselen etter rennende vann og avkjølt luft hadde grodd seg stor i løpet av de nesten 10 dagene vi hadde hatt "i bushen", og vi var nok også mer mentalt mettet av alle de fremmede inntrykkene enn vi egentlig trodde.

Det ble en lang etappe tilbake til Sebe Sebe - den vi hadde brukt to dager på den andre veien. Nå var vi heldigvis mer kjent med veistandarden (som nå framsto som bortimot autostradakvalitet) og det uberegnelige dyrelivet langs veien, så vi kunne i sum holde adskillig høyere tempo.
Selv med en igjen helt uproblematisk grensepassering ble det seint før vi igjen ankom lodgen. Heldigvis var de like serviceinnstilt som forrige gang og etter kun kort tid var maten på bordet og rommene klare. Etter titalls dager i bushen var det ubeskrivelig deilig å kunne nyte noe så luksuriøst som rennende vann, og en dusj. Og selv om takteltet hadde grei standard ... så er nå senger bedre.
Det er vel unødvendig å skrive at det ble nok en tidlig kveld ...

Sebe Sebe - med dusj og rennende vann.

Dagen etter startet som vanlig "afrikansk tidlig". Etter en velsmakende frokost pakket vi i bilene og satte kursen mot Johannesburg for å returnere bilene. Vi hadde opplevd lett regn et par ganger i Kalahari, og stusset over at veiene ganske nær campen stedvis hadde blitt reneste gjørmebad. På motorveiene mot Johannesburg skjønte vi hvorfor. Å si at himmelen åpnet seg var ingen overdrivelse. Det bøttet ned langt mer vann enn det vindusviskerne kunne ta unna.

Tilbake hos Avis var det så å levere litt mindre bil enn vi hadde hentet ut. Traction Control og ABS hadde takket for seg i et av de tidligere nevnte gjørmebadene, og tanklokket ligger nok fortsatt et eller annet sted i Kalahari. Bilen hadde i tillegg fått noen nye skrammer, og så godt brukt ut, uten at dette så ut til å plage utleierne nevneverdig. (Det kunne derimot nesten virke som de syntes det var gøy at bilene bar litt preg av å "ha vært På Tur"... i motsetning til den som ble levert samtidig, etter en måneds utleie til et østerriksk par - litt støvete.) Depositum ble iallfall tilbakeført, og etter litt hyggelig dekksparking ved bilene ble vi kjørt tilbake til hotellet.

Langt inne i bushen var vi så heldige å overvære "The Ritual of the Sacred Onion" .

Nå hadde vi muligheten til å romstere litt rundt i Johannesburg på egen hånd, men vi fant snart ut at både kropp og sjel var mer enn fornøyd av de inntrykkene vi allerede hadde fått. Det ble derfor en rolig tid i og rundt hotellet, før vi satte oss på flyet hjemover et par dager senere.

Tilbake i Norge ventet kuldegrader, og høyrekjøring. Det tok noen kryss før jeg igjen skrudde på blinklyset og ikke vindusviskerne ...

Highlights

• Løvebrøl ved vannhullet i kveldsmørket ... og villhunder som protesterte på "white noise" fra radiosambandet.
• Å endelig, etter ca to millioner springbok, få øye på løver på turens nestsiste dag.
• Da mannen bak rattet brøt ut i skogglatter mens vi sladdet gjennom gjørma gjennom i et mer utfordrende parti "vei".
• Å oppleve et "snes" gribber sitte på savannen og tørke vingene.
• Å returnere til lodgen Sebe Sebe (dusj!) etter en lang kjøring på toppen av 10 dager uten annet enn kattevask ... (Men også svært bittersweet siden det markerte slutten på Det Afrikanske Eventyret - iallfall for denne gang.)

Passer for

• Folk som ønsker å se dyr i sine naturlige omgivelser, og oppleve en flik av "Afrika".
• "Aktive" - enten man liker å kjøre eller å fotografere eller å oppleve.
• Eventyrlystne "oppdagere" i alle aldre som trives litt off the beaten track.

Passer ikke for

• "Partydyret", "den engstelige" eller "luksusdyret" med høye krav til service og komfort. Det er langt mellom Michelinstjernene med mindre man bringer kokk og råvarer selv.

Vår mening

Du vet du har hatt en veldig fin tur når flyturen hjem brukes til å planlegge neste besøk ...

Og hva med springbok'ene sier du? Vi har ikke glemt dem - de kommer her:

Springbok og Big Bertha.